Du så det i blikket hans allerede i spillertunnelen. Det lå i lufta lenge før dommeren blåste i gang kampen. 

Erling Braut Haaland trakk pusten. Du kunne se hvordan han sugde alt inn. Øyeblikket. Anledningen. Endelig var det hans tur. Et skjevt, vitende smil. Noen små spøker til de storøyde maskotene. 

Der andre blir nervøse, ser det ut som Haaland vokser med anledningen. Av det historiske øyeblikket, av flomlyset og vissheten om at oppladningen til denne kampen har pågått i 28 år. 

Veien hit har vært så uendelig lang. 

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Haaland vet det. Og han vet at de er her mye på grunn av ham. Han vet han har gjort seg fortjent til dette øyeblikket, fortjent til å bære en hel nasjons drømmer, håp og forventninger på skuldrene. 

Han blomstrer med det ekstra presset, med vissheten om at det er han som må spille hovedrollen hvis denne sommeren skal bli det eventyret hele Norge lengter etter. 

Du kunne se det allerede etter to minutter, da det første løpet i bakrom kom. Som en orkan stormet han fram. Han er så stor og sterk, så rask, så intens at få spillere i verden har en sjanse til å stå imot når urkraften fra Bryne treffer dem med full kraft. 

I en slurvete norsk førsteomgang var vi mer avhengige av Haaland enn noen gang. Uten ham kunne det norske VM-eventyret i praksis vært over allerede i kveld. 

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

FYSISKE: Irak har gitt de norske spillerne minimalt med tid. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Han bar Norge gjennom de første 45 minuttene. Selv defensivt ledet han an, med et sugende returløp som viste med all mulig tydelighet hvor mye han vil dette. Hvor mye det betyr for en spiller som har rundet klubbfotballen allerede som 25-åring å spille VM i den norske landslagsdrakta. 

For mens forsvaret slurvet, midtbanen slet med å finne flyten og mange av våre beste menn virket sterkt preget av stundens alvor, var Erling Braut Haaland påskrudd fra første sekund.

Brølet etter den første scoringen kunne føles hele veien fra Boston til Bryne. Det var så mange års smerte og lengsel som kulminerte i det øyeblikket. 

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Og da Aymen Hussein, den irakiske spissen som måtte sitte sju timer i avhør på flyplassen før han fikk slippe inn i USA, utlignet, var det Haaland som umiddelbart slo tilbake. 

Der fikk vi se rovdyret. Jegeren som aldri hviler. Mannen som lever og puster scoringer i alt han er og gjør. 

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

1–0 er en studie i å lukte hvor ballen kommer til å havne, time løpet og være på riktig sted i nøyaktig riktig øyeblikk. Den andre scoringen er et resultat av å alltid være på hugget, alltid jage, alltid tenke at scoringsmuligheten kan komme når som helst. 

Haaland brauter, kjemper og presser fram 2–0. 

57 mål på 51 landskamper. Det er fantasitall. Umulige tall, gjort mulige av en av de råeste idrettsutøverne vi har sett. 

43 minutter brukte han på å tangere Kjetil Rekdals to VM-mål og bli delt norsk VM-toppscorer. 

Var vi noen gang i tvil? Han scorer jo alltid i debutene sine, har gjort det til en del av sitt varemerke. Tre mål i Champions League-debuten for Red Bull Salzburg. Tre mål i Bundesliga-debuten for Borussia Dortmund. To mål i Premier League-debuten for Manchester City. 

Og to mål i mesterskapsdebuten for Norge. 

Han har ventet hele livet på å få delta på denne festen. Selvfølgelig forsyner han seg grådig allerede i debuten. 

Dette var på ingen måte noen perfekt kamp fra resten av det norske laget. Det lugger. Flere spillere gjør altfor enkle feil. De spiller anledningen mer enn de spiller kampen. Men. Vi har Haaland. Og takk Gud for det. 

Martin Ødegaard gikk av banen etter 76 minutter. Vår kaptein hadde alt i alt en svak kamp, særlig med tanke på hvor god vi vet han kan være på sitt beste. 

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Dermed fikk Haaland fullføre kampen med kapteinsbindet rundt armen. Det er så riktig at han avslutter denne kampen med det synlige beviset på at han er lagets leder. 

For mens hele Norge holdt på å eksplodere i nerver, beholdt han roen. Med den typen trygg og selvfølgelig selvsikkerhet som kun er forbeholdt de beste av de beste.