Den perfekte stormen blåste innover Oslo-kvelden med den lite subtile ydmykelsen med å paradere hockeylandslaget på stillingen 3–0 til pause mot det som har blitt lillebror i nesten alle idretter av betydning. 

Som et lite ekstra lag med salt ble spillerne akkompagnert av Northug-klassikeren «barneskirenn» da første omgang gikk mot slutten. 

Norge lekte seg med Sverige. Selv Petra Marklund har vi tatt fra dem. 

Tror du att du och jag kommer att minnas den här kvällen?

SANG: Petra Marlund sang Sveriges nasjonalsang. Foto: Joel Marklund / BILDBYRÅN

Ja. Jeg tror det. 

Til tross for et baklengsmål som garantert kommer til å irritere Ståle Solbakken grønn, kommer vi til å huske kvelden som den perfekte avskjeden før vi sender landslaget over Atlanterhavet. 

Barna som hvinte av fryd hver gang Antonio Nusa fikk ballen skal sannsynligvis ikke til USA i sommer. Dette var deres sjanse til å få se sine helter en siste gang før alvoret begynner. 

Og de fikk en strålende avskjedsgave. 

Sverige var den perfekte motstanderen for Norge i kveld. Et lag vi er mer enn gode nok til å slå med stil og overbevisning, men likevel en motstander som får Ullevaals publikum til å trykke til - selv i en privatlandskamp der kun heder, ære og å unngå skader sto på spill. 

Kvelden var først og fremst en påminnelse om at Norge er mer enn Haaland. Mer enn Ødegaard. 

Vi lekte med Sverige uten toppscoreren i Premier League og kapteinen for laget som tok seriegull i England og spilte Champions League-finale for to dager siden. 

Første omgang var en maktdemonstrasjon mot våre nærmeste naboer, mot landet som i så mange år lå mange hestehoder foran oss på fotballbanen. 

Toppen i den norske troppen er skyhøy, men bredden offensivt er også imponerende. Vi er best i Norden, synger Oljeberget. Og det er faktisk sant. 

Jørgen Strand Larsen fikk vikariere på topp, og svarte med å score to mål. Vi sitter på Ullevaal og ser en spiller som Oscar Bobb trylle med ballen, vel vitende om at han høyst sannsynlig starter på benken mot Irak. 

Hele Ullevaal elsker Nusa, jubler hengivent for hvert eneste touch på ballen. Suger til seg hver lekne detalj. En hælflikk. En piruett. En liten dragning som setter svenskene fullstendig sjakk matt. 

Det taket Nusa har på Ullevaals publikum er helt enormt å se. De er nyforelsket alle mann. Men på benken har vi Andreas Schjelderup, en spiller som har vært i fyr og flamme i Benfica denne våren.

Det er bare å ønske Ståle Solbakken lykke til når han skal prøve å overbevise det norske folk om at selv det å ta seg videre fra gruppespillet blir en beinhard kamp. Nedsablingen av Sverige gjorde lite for å dempe forventningene en perfekt kvalik har skapt. 

Selv om vi innerst inne vet at dette svenske landslaget er en skygge av seg selv. Selv om vi vet at Senegal og ikke minst Frankrike er helt andre beist som vil sette oss på helt andre prøver. 

Men den tid, den sorg. Som et avskjedskyss til det hjemlige publikum kunne vi knapt bedt om mer.