Jeg vokste opp på sytti- og åttitallet. Den gangen kan jeg knapt huske andre skilt i det offentlige rom enn vanlige trafikkskilt og den enkle beskjeden om ikke å tråkke på gresset.

I dag er det skilt overalt. Ikke sett søppelet her. Ikke luft hunden her. Ikke sett glass ved panteautomaten. Ikke parker her. Ikke overnatt her. Ikke bruk privat eiendom som toalett. Og listen fortsetter til det uendelige.

Samlet sett forteller skiltene oss historien om et samfunn der sunn fornuft, hensyn og sosial skam oftere må erstattes av instruksjoner. Det som før ble regulert av folkeskikk, må i økende grad reguleres av beskjeder.

Og nå er heller ikke beskjedene nok.

RYDDEFANS: Japanske fans etterlot seg gullende rene seter etter kampen mot Nederland i fotball-VM i Dallas i forrige uke. Foto: Jessica Tobias / AP / NTB

På mikronivå er det enkelt. Du har en ødelagt stol, en gammel madrass eller noen poser med avfall. Du har dårlig tid, gjenvinningsstasjonen ligger upraktisk til, kanskje koster det penger, og ingen ser deg akkurat da. Så setter du det fra deg.

For deg er det en liten snarvei. For fellesskapet er det en regning.

I Oslo har det ved utsatte returpunkter og gjenvinningsstasjoner blitt satt inn kameraovervåking og vektere. Bakgrunnen er at det i fjor ble hensatt 665 tonn avfall ulovlig, med en årlig ryddekostnad på rundt 10 millioner kroner. Det private valget ender på den offentlige fakturaen.

ARTIKKELFORFATTER: Hans-Petter Nygård-Hansen. Foto: Camilla Blok / TV 2

Norwaste og Hold Norge Rent har dokumentert at returpunkter for glass, metall og tekstil er blitt «hotspots» for forsøpling. I en kartlegging fra Sandnes utgjorde store gjenstander og møbler 60 prosent av det hensatte avfallet målt i vekt. Flere kommuner peker på dårlige holdninger som en sentral årsak.

Dette er ikke lenger bare et spørsmål om rydding. Det handler om hvilken type samfunn vi er i ferd med å bli.

Oslo diskuterer nå gebyrer basert på overvåkingsmateriale. Kameraene skal oppdage, vektere skal varsle, og i neste omgang kan bøter følge. I dag gjelder det ulovlig dumping av søppel. I morgen kan det gjelde hundeeiere som lar avføringen ligge igjen på fortauet, elsparkesykler som settes fra seg slik at svaksynte og rullestolbrukere ikke kommer frem, eller turister som bruker private hager som campingplass.

Det høres dramatisk ut, men teknologien finnes allerede. Kameraene finnes. Sensorene finnes. Mobilene våre finnes. Kunstig intelligens gjør det stadig enklere å identifisere handlinger, personer og mønstre.

Kina trekkes ofte frem som ytterpunktet, med sitt sosiale kredittsystem og ulike former for svartelisting og sanksjoner. Det kinesiske systemet blir ofte overforenklet i Vesten, men hovedpoenget står igjen: Staten kan bruke data, kontroll og straff for å presse frem ønsket atferd. Det bør være en advarsel for oss alle, for i et samfunn der stadig flere tar seg til rette, der stadig færre bryr seg om andre enn seg selv, øker presset for at myndighetene tar seg mer til rette tilbake.

OVERVÅKING: Kameraovervåking blir stadig mer brukt for å håndheve regler i samfunnet. Kina trekkes frem som ytterpunktet. Foto: ADEK BERRY / AFP / NTB

Dugnadsånden lever fortsatt, men den er åpenbart skjør. Det er fortsatt mange som stiller opp for egne barn, egen idrettsklubb, eget borettslag eller egen sak. Det som derimot virker svakere, er viljen til å ta anonymt ansvar for fellesrommet når ingen ser oss. I løpet av de siste 20 årene har vi blitt mer opptatt av å optimalisere egen tid, egen komfort og egen synlighet. Sosiale medier har ikke skapt dette alene, men de har forsterket en kultur der «jeg» stadig oftere trumfer «vi».

Det ser vi også i turismen. I Lofoten, Tromsø og andre turistområder må fastboende sette opp skilt fordi tilreisende parkerer på privat eiendom, går inn på tun og i enkelte tilfeller gjør fra seg i folks hager. Stedet blir kulisse. Lokalbefolkningen blir et irritasjonsmoment.

Norge er også blitt større og mer mangfoldig. Et mer sammensatt samfunn krever tydeligere normbygging enn et lite og mer homogent samfunn gjorde.

Tillit er samfunnets billigste teknologi. Den gjør hverdagen enklere, friere og rimeligere. Når tilliten svekkes, kommer skiltene. Når skiltene ikke virker, kommer kameraene. Når kameraene ikke holder, kommer bøtene. Etter hvert kommer regningen i form av mer kontroll, mer administrasjon og mindre frihet.

Stadig flere situasjoner tyder på at hensynet til fellesskapet taper i møte med egen bekvemmelighet. Det gjelder ikke alle. Kanskje ikke engang de fleste. Men det gjelder mange nok til at fellesskapet må bruke stadig mer tid, penger og kontroll på å reparere etter dem. Hvis vi vil bevare tillitssamfunnet, må vi slutte å behandle det som en naturressurs som aldri går tom.

Folkeskikk må praktiseres, ikke bare etterlyses.