Det å følge med på det som skjer i klubben vår nå, er bare trist. Trist for alle jentene som kommer etter oss. 

For alle de som fortsatt drømmer om å nå toppen av norsk fotball, og som trenger et sted å drømme fra. Et sted som viser at det faktisk er mulig. LSK Kvinner er nettopp det.

En klubb som tidlig fikk sitt rotfeste på Romerike. En klubb som bærer i seg all historikk knyttet til kvinnefotball på Romerike, gjennom Setskog/Høland fra 1978 og 80- og 90-tallet, Team Strømmen på 2000-tallet og LSK Kvinner fra 2010. 

SEKS CUPGULL: Hege Riise får en god klem av sin kaptein Ingrid Moe Wold etter cupfinaleseieren mot Vålerenga i november 2019. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

En klubb som har gitt jenter muligheten til å være en del av noe større enn seg selv. Et sted hvor ambisjoner ikke ble sett på som noe man måtte unnskylde, men noe man ble oppmuntret til å jage. 

Jeg har vært en del av dette laget nesten hele livet.

Gjennom årene bygde vi en kultur som var helt spesiell. En kultur som ble tatt vare på, utviklet og gjort enda sterkere. Etter hvert fikk vi legge til rette for mer profesjonalisering. 

Alt av læring og erfaring vi fikk nasjonalt og internasjonalt tok vi med oss og bygde videre på. Det handlet aldri om høye lønninger.

TEAM STRØMMEN: Hege Riise var selv spiller i forløperen til LSK Kvinner. Her fra en kamp mot Kolbotn i 2005. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Det handlet om å skape et miljø som gjorde spillerne og laget best mulig. Om å bygge kultur. Om å sette krav. Om å profesjonalisere hverdagen. Om å kreve mer av hverandre fordi vi visste hva vi var i stand til.

Mye av det vi bygde opp den gangen, står seg fortsatt i dag. Likevel er det nesten surrealistisk å tenke på hva vi faktisk fikk til.

Vi leide bane. Vi leide treningsfasiliteter. Vi kjørte vanningstraktoren selv, for å få hallen klar til kamp. Vi bygde ikke verdier i murstein eller eiendommer.

Men vi bygde et lag. En gjeng. Et lag som vant serien gang på gang. 

Et lag som vant cupfinaler. Et lag som representerte Norge i Champions League. Et lag som møtte giganter som PSG og Barcelona. 

KVARTFINALE: LSK Kvinners Isabel Bachor (t.h.) i duell med Barcelonas Alexia Putellas i Champions League-kvartfinalen mellom lagene i mars 2019. Foto: Manu Fernandez / AP / NTB

Vi oppfylte drømmer som vi selv knapt turte å tro på. Vi var kanskje de mest profesjonelle amatørene som fantes. Men aller mest hadde vi det utrolig gøy.

Vi hadde en kultur der alle la alt i potten. For laget. For lagvenninnene sine. For utvikling. For å bli bedre hver eneste dag. Ingen var større enn fellesskapet.

Det var ikke bare ord. Det var måten vi levde på. Det er sårt og også provoserende at ikke noe av dette har vært nok til å gi jentene de samme forutsetningene som gutter i toppfotballen på Romerike. 

Vi konkurrerte mot Europas beste. Vi utviklet oss i takt med internasjonal motstand. Vi var på mange måter det Bodø/Glimt i dag har blitt i herrefotballen – en klubb som gang på gang overpresterte mot langt større ressurser. 

Forskjellen var at premiepengene aldri kom.

De økonomiske mulighetene til å bygge videre på suksessen fantes ikke. Hver nasjonale og internasjonale bragd ga oss sportslig utvikling og stolte øyeblikk. 

Kanaris sto i baris i en full hall, syngende, som «den tolvte mann. Støttende, stolte og glade. Prestasjoner og stolte øyeblikk til tross, inntektene i form av sponsorvekst og premiepenger lot vente på seg. 

Fordi noen trodde på oss. Fordi mennesker som Per Berg og Øie valgte å gå i bresjen. De løftet kvinnefotballen da få andre gjorde det. De tok ansvar. De tok oss på alvor. 

SATSET: Per Berg (til høyre for Erna Solberg) var styreleder i LSK Kvinner i flere år og investerte økonomisk i klubben. Her avbildet før cupfinalen mellom LSK Kvinner og Røa i 2016. Foto: Lise Åserud / NTB

De ga oss muligheten til å vise hva som var mulig når jentene fikk ha ambisjoner, forventningene og rammer som nærmet seg det alle mener er selvfølgeligheter for fotballspillende gutter. 

Derfor handler ikke dette bare om en klubb. Det handler om mennesker. Om generasjoner av jenter som fikk et sted å høre til, et sted å drømme. Om trenere, ledere, frivillige og støttespillere som bygde noe ingen trodde var mulig. Om et fellesskap som skapte minner, vennskap og opplevelser for livet. 

Og det handler om sorgen over at noe så verdifullt nå står i fare for å forsvinne. For når man legger ned en klubb som LSK Kvinner, forsvinner ikke bare et navn eller et lag.

SJU SERIEGULL: LSK Kvinner dominerte Toppserien fra 2010 til 2020. Her feirer de klubbens siste seriegull i 2019. Foto: Berit Roald / NTB

Man risikerer å miste en kultur. En identitet. En drøm. For alle romeriksjenter som kommer etter oss. 

Takk til alle som var med på reisen. Takk til alle som trodde på oss. Takk til alle som gjorde det mulig. 

LSK Kvinner var aldri bare en fotballklubb. LSK Kvinner var beviset på hva som kan skje når noen tør å legge til rette for like muligheter i praksis. Fordi det er det riktige å gjøre!

VI – OSS – SAMMEN.