Artikkelforfatterne av «I skyggen av blitzregnet: Rikkes kamp for aktiv dødshjelp» har rett når de skriver at sykdom ikke kjenner rettferdighet.

Det er dypt urettferdig at unge mennesker dør for tidlig.

Rikke de Lange delte modig og åpent om sine siste måneder. Det gjør inntrykk på oss alle, og vekker gjenkjennelse hos dem som har mistet noen.

Likevel er noen av refleksjonene i innlegget oppsiktsvekkende.

Er det å bli syk – eller dødssyk – faktisk uverdig?

Hvordan skal vi forstå verdighet i det som oppleves som umenneskelig?

Innlegget svarer på denne meningsartikkelen:

Ordet verdighet viser til at alle mennesker har en iboende og umistelig verdi, simpelthen i kraft av å være mennesker. Nettopp fordi menneskeverdet ikke avhenger av hva vi kan prestere eller klare selv, er det heller ikke sykdom eller funksjonstap som avgjør om en person har mistet sin verdighet. Spørsmålet er snarere hvordan omgivelsene møter det syke mennesket. Det er vår behandling, vår omsorg og vår vilje til medlidenhet som må være målestokken på om verdigheten ivaretas.

Det er jo nettopp fordi samfunnet har forsøkt å verne om menneskets verdighet at vi har utviklet et helsevesen, sykehus, lindrende behandling, hjemmetjenester og hjelpemidler som gjør det mulig å leve og dø i skyggen av sykdom.

Her må det samtidig sies: Mye i helsevesenet er ikke godt nok. Langt ifra. Men vi må være varsomme med å snu opp ned på selve verdighetsbegrepet.

Et menneske mister ikke sin verdighet fordi det blir hjelpetrengende, avhengig av andre eller svært ulik den personen man en gang var som frisk. Samfunnet må fortsette å insistere på at menneskeverdet består – også når kroppen svikter. Derfor bør svaret på lidelse være å utvikle bedre dødssomsorg, bedre lindring og bedre støtte til mennesker i livets siste fase.

Ja, det er et kjipt og ordete svar! Og nei, det fikser ikke døden! Det er å akseptere at vi lever med døden som en biologisk betingelse for livet og at selvmord ikke kan være vårt svar på lidelse. Det forutsetter riktig ressursbruk, kunnskap og det er tidkrevende. Enda mer fordrer det kontinuerlig medlidenhet, og villighet til å se inn i andres og egen sårbarhet.

Så ja, Rikke rakk å miste seg selv og sin personlighet. Men det var ikke mangelen på dødshjelp som fratok henne dette. Det var sykdommen. Og selv om den tok fra henne mye, tok den ikke fra henne verdigheten som menneske. Den må vi fortsette å kjempe for at alle andre døende også skal bli behandlet i samsvar med.

Er alle som møter døden uten mulighet til dødshjelp, henvist til en uverdig død? Det kan nesten virke som artikkelforfatterne mener det, når det legges frem at dødshjelp er den eneste verdige måten å dø på.

Det er bra at det deles åpent om døden. Det trenger vi, den må bli en mer naturlig del av språk og liv enn idag. Men det må ikke føre oss dit at helsepersonell skal tilrettelegge for selvmord.

Forfatterne viser til motstand mot legalisering av dødshjelp som «de heldiges moral». Det finnes ingen egen moral hos de heldige. Ingen av oss er garantert god helse. Vi kan alle bli syke, få en diagnose eller havne i en ulykke i morgen. Like sikkert som at vi ble født, skal vi en gang dø.

I Danmark bruker nettverket Nej til statsassisteret selvmord formuleringen at dødshjelp er de friskes svar på de sykes problem. I likhet med Norge støtter over 70 prosent av danskene legalisering, men nettverket peker samtidig på noe viktig: Det er først og fremst de friske som blir spurt.

Vet alle som blir spurt i ulike undersøkelser hva dødshjelp er og hva som er lovlig i dag? Livets siste faser, behandlingsbegrensning og lindring er ikke allmennkunnskap eller noe man har forutsetninger for å vite noe om dersom man ikke har personlig kjennskap til det eller jobber med det.

En utredning vil i praksis føre til én av to ting: legalisering eller at forslaget legges i en skuff. Lite tyder på at saken vil forsvinne dersom utredningen legges i en skuff. Troen er snarere sterk på at Norge skal klare det andre land ikke har klart: å forhindre utglidning.

De som ønsker en utredning, ønsker naturligvis at dødshjelp skal bli lov. Det er ikke egentlig en utredning de ønsker – det er neste steg de vil ha.

Vanligvis er kampen mot byråkrati en sympatisk sak. Men når det gjelder dødshjelp, er tregheten kanskje et sunnhetstegn. At det sitter dypt i ryggmargen at vi ikke skal ta liv – eller bidra til selvmord – er ikke først og fremst et problem, men et uttrykk for en grunnforståelse om et moralsk alvor over spørsmålet.

Og kanskje er det ikke slik at politikere ikke forstår hva de sier nei til å utrede. Kanskje vet de nettopp hva det innebærer – og derfor sier nei.